Konferanser for kvinner er en uting

Kvinnekonferanser er ikke en uting – de er fortsatt nødvendige

Det er lett å rynke på nesen av ord som «SHE», «kvinnenettverk» og «kvinnekonferanse». I et ideelt samfunn burde vi selvsagt ikke trenge egne arenaer for kvinner i næringslivet. Men problemet er at vi ikke lever i det ideelle samfunnet. Så lenge kvinner fortsatt er kraftig underrepresentert i lederroller, styrerom, kapitalmiljøer og investornettverk, er det ikke kvinnekonferansene som er problemet. Problemet er skjevhetene som gjør dem nødvendige.

Egne arenaer er ikke ekskludering – de er korrigering

Når kvinner samles for å bygge nettverk, dele erfaringer og få tilgang til kompetanse og kapital, handler det ikke om å lukke døren for menn. Det handler om å åpne dører som lenge har vært tyngre å få opp for kvinner. Tradisjonelle maktnettverk i næringslivet har i generasjoner vært dominert av menn, ofte gjennom uformelle relasjoner, gamle studiekamerater, investormiljøer, bransjemiddager og styrerom der kvinner har vært i mindretall.

Å kritisere kvinnekonferanser for å samle flest kvinner, blir derfor litt som å kritisere et språkkurs for å ha mange som ikke kan språket fra før. Poenget er nettopp å gi deltakerne verktøy, nettverk og selvtillit til å delta sterkere på andre arenaer.

At menn mangler, betyr ikke at konferansen er feil

Shazia Majid har rett i at flere menn bør delta i samtaler om likestilling. Men det betyr ikke at kvinnekonferanser er en feilslått idé. Menns fravær kan like gjerne tolkes som et tegn på at mange menn fortsatt ikke ser likestilling som sitt ansvar. Løsningen er ikke å svekke eller avvikle kvinnearenaene, men å utfordre menn, arbeidsgivere og ledere til å møte opp.

Hvis menn ikke kommer på en konferanse om ledelse, kapital, teknologi, helse og samfunnsutvikling fordi ordet «SHE» står på plakaten, sier det kanskje mer om menns forestillinger enn om konferansens verdi. Da bør spørsmålet være: Hvorfor opplever noen menn at temaer som likestilling og kvinnehelse ikke angår dem?

Trygge rom kan være en styrke, ikke en svakhet

Majid advarer mot at trygge rom kan bli lukkede rom. Det er en relevant bekymring, men den undervurderer verdien av arenaer der kvinner kan snakke ærlig om erfaringer som ofte tones ned i blandede, mannsdominerte rom. Temaer som overgangsalder, graviditet, diskriminering, usynliggjøring, seksuell trakassering, manglende kapitaltilgang og dobbeltarbeid er ikke små nisjetemaer. De påvirker karrierer, økonomi, helse og samfunnsdeltakelse.

Et trygt rom er ikke nødvendigvis et endepunkt. Det kan være et startpunkt. Mange trenger først et sted å formulere erfaringene sine før de tar dem videre inn i styrerom, politiske prosesser, ledermøter og investorpresentasjoner.

Tallene viser at behovet fortsatt finnes

Når andelen kvinnelige daglige ledere i aksjeselskaper bare har økt fra 15,7 prosent til 17,9 prosent på litt over ti år, er ikke det et argument mot kvinnekonferanser. Det er et argument for at vi trenger enda flere målrettede tiltak – ikke færre. Hvis utviklingen går så sakte, bør vi styrke arenaer som gir kvinner tilgang til nettverk, rollemodeller og kapital, samtidig som vi jobber for strukturelle endringer i arbeidslivet.

Ingen påstår at én konferanse alene skal knuse glasstaket. Men konferanser kan bidra til synlighet, rekruttering, samarbeid, mentorordninger, investeringer og politisk oppmerksomhet. Slike effekter er ikke alltid umiddelbart målbare i statistikken over daglige ledere, men de kan være avgjørende for enkeltpersoner og miljøer.

Navnet er mindre viktig enn effekten

Det er mulig at merkevaren «SHE» gjør at noen menn føler seg mindre invitert. Men å gjøre konferansen kjønnsnøytral i språk og uttrykk kan også vanne ut hele poenget: At kvinner faktisk møter særlige barrierer. Hvis alle problemer straks pakkes inn i kjønnsnøytrale begreper, risikerer vi å skjule hvem som rammes hardest.

Likestilling krever både fellesarenaer og særskilte arenaer. Vi trenger konferanser der menn og kvinner sitter side om side, men vi trenger også steder der kvinners erfaringer ikke blir et underpunkt på slutten av programmet.

Konklusjon: Ikke avskaff kvinnekonferansene – ta dem på alvor

Kvinnekonferanser er ikke et tegn på at kvinner reduserer seg selv til kjønn. De er et tegn på at samfunnet fortsatt ikke har gitt kvinner likeverdig tilgang til makt, kapital og nettverk. Målet må selvsagt være at slike konferanser en dag blir overflødige. Men veien dit går ikke gjennom å kritisere kvinnene som organiserer seg. Den går gjennom å sørge for at flere menn, ledere, investorer og beslutningstagere forstår hvorfor disse arenaene fortsatt trengs – og møter opp med vilje til å endre strukturene, ikke bare observere dem.