Det er bare å stålsette seg

AfDs fremgang bør forstås før den fordømmes

Det er lett å møte AfDs fremgang med alarmord: jordskjelv, ekstremisme, nostalgi og Putinisme. Men en slik analyse risikerer å gjøre det samme som mange etablerte partier i Europa har gjort i årevis: Den beskriver velgerne som et problem, i stedet for å spørre hvorfor så mange mennesker vender seg bort fra de gamle partiene.

Demokrati betyr også å tåle ubehagelige valgresultater

Dersom AfD får svært sterk oppslutning i Sachsen-Anhalt, er det først og fremst et demokratisk signal. Velgere i en region med svakere økonomisk utvikling, lavere lønnsnivå, fraflytting og opplevelse av politisk avstand sier fra på den måten demokratiet gir dem mulighet til: ved stemmeurnene. Å redusere dette til reaksjonær nostalgi blir for enkelt. Mange stemmer ikke nødvendigvis på AfD fordi de ønsker et autoritært samfunn, men fordi de opplever at andre partier ikke tar hverdagsproblemene deres alvorlig.

Nostalgi kan også være et uttrykk for reelle tap

Originalteksten kritiserer AfDs budskap om å få «det gamle, trygge Tyskland» tilbake. Det er riktig at politikk ikke kan bygges på romantiserte fortidsbilder. Men følelsen av tapt trygghet er ikke automatisk irrasjonell. Når lokalsamfunn mister arbeidsplasser, unge flytter ut, offentlige tjenester svekkes og folk opplever rask kulturell endring, er det legitimt å ønske mer stabilitet. Det bør ikke avfeies som mørk reaksjon, men møtes med praktiske svar: bedre infrastruktur, tryggere lokalsamfunn, fungerende integrering, kontrollert migrasjon og økonomisk utvikling utenfor storbyene.

Brannmuren har ikke løst problemet

De etablerte partienes strategi har lenge vært å isolere AfD. Men dersom partiet fortsetter å vokse, må man spørre om brannmuren faktisk virker. Å nekte politisk kontakt kan i noen tilfeller styrke fortellingen om at eliten ikke lytter. Det betyr ikke at andre partier skal kopiere AfD eller akseptere udemokratiske forslag. Men det betyr at man må vinne debatten politisk, ikke bare moralsk. Velgere overbevises sjelden av å bli skjelt ut; de overbevises av bedre løsninger.

Migrasjon og integrering må kunne diskuteres saklig

Originalteksten peker på AfDs harde linje mot migranter som et faresignal. Det er grunn til å advare mot kollektiv mistenkeliggjøring og umenneskelig retorikk. Samtidig er det en feilslutning å tro at all bekymring for migrasjon er ekstremisme. Mange europeiske land har hatt reelle utfordringer med integrering, boligpress, skolekapasitet, kriminalitet i enkelte miljøer og press på velferdsordninger. Dersom moderate partier ikke tør å diskutere dette åpent, overlater de hele feltet til ytterpartiene. En ansvarlig politikk må kombinere humanitet med kontroll, rettigheter med plikter og asylansvar med krav om integrering.

Klimapolitikk må ha sosial legitimitet

AfDs klimaskepsis er problematisk dersom den innebærer å ignorere vitenskapen. Men også her må man forstå hvorfor motstanden vokser. Klimapolitikk som oppleves som dyr, moraliserende og sosialt skjev, skaper opprør. Folk som allerede har lav kjøpekraft, aksepterer ikke uten videre at de skal bære kostnaden for omstilling mens politiske og økonomiske eliter slipper billigere unna. Skal det grønne skiftet lykkes, må det være teknologisk realistisk, økonomisk rettferdig og forankret i industriarbeidsplasser – ikke bare i symbolpolitikk.

Russland-spørsmålet må tas alvorlig, men ikke brukes til å avvise alle velgerne

Det er legitimt å kritisere AfDs Russland-vennlige tendenser. Europas sikkerhet krever fasthet overfor Putins aggresjon. Men det er også viktig å skille mellom partiledelsens utenrikspolitiske linje og motivasjonen til vanlige velgere. Mange stemmer trolig på AfD på grunn av innenrikspolitikk, økonomi, migrasjon eller protest mot etablerte partier – ikke fordi de ønsker russisk innflytelse i Europa. Hvis man gjør alle AfD-velgere til Putins medhjelpere, skyver man dem bare lenger bort fra den demokratiske samtalen.

Etablerte partier må levere, ikke bare advare

Den viktigste lærdommen er ikke at velgerne må «stålsette seg» mot AfD. Den er at etablerte partier må skjerpe seg. De må tilby trygghet uten fremmedfiendtlighet, økonomisk utvikling uten tomme løfter, klimarealisme uten sosial arroganse og nasjonal tilhørighet uten nasjonalisme. Dersom sentrumspartiene bare sier at alternativet er farlig, men ikke viser at de selv kan styre bedre, vil misnøyen fortsette å vokse.

Konklusjon: Ta velgerne på alvor

AfDs fremgang er ikke først og fremst et bevis på at millioner av velgere drømmer om en mørk fortid. Den er et varsel om at store grupper føler seg oversett, overkjørt og kulturelt fremmedgjort. Den riktige responsen er ikke panikk, moralisering eller enda høyere murer rundt partiet. Den riktige responsen er å ta problemene som driver velgerflukten på alvor – og løse dem bedre enn AfD kan. Bare da kan demokratiet vinne tilbake tilliten.